Det krever at vi samles om noe, og at voksne har en genuin tilstedeværelse som smitter over på barna. Når vi er tilstede med alle sanser, skapes ekte magi.

Tekst: Magnhild Freuchen

– Da jeg selv gikk i barnehagen var samlingsstunder noe av det kjedeligste jeg visste om. I en ring måtte vi sitte stille på harde stoler og høre på eviglange bøker om sjokoladefabrikker og om Ole Brumm. Stemmen til den voksne var som grått regn i hodet. Jeg ville mye heller nusse på min aller første kjæreste, Pål Emil, sier Kristine Helene Støvring med latter i stemmen. Hun jobber som støttepedagog på Familiens Hus Grünerløkka i Oslo.

Med innlevelse i stemmen forteller hun om den gangen lyset ble slått av: Avdelingen hadde tatt på seg eventyrhatten, og mystikken og stillheten var til å ta og føle på. Barna satt og halvveis lå på gulvet. Den voksne snakket med lav, hviskende stemme.

– I hendene holdt hun en pinne med lange, fargerike strimler av silkepapir festet på. Papirstrimlene bølget seg som sjøgress, og vi barna forsto at nå var vi alle reist sammen under havet. Nå kunne alt skje!

– For meg handler samlingsstunden om å se hverandre, og om å være sammen om noe. Å dele et fokus, så man bygger felles verdifulle referanser, sier Kristine.

Så, 20 år etter egne opplevelser i barnehagen, var det plutselig hennes tur til å holde samlingsstund. Kristine beskriver barn som i garderoben hang i stropper, og som gjemte seg bak regnklærne. Ingen fikk med seg at hun forsøkte å fortelle eller synge.

– Som nyutdannet barnehagelærer opplevdes dette som tidenes nederlag. Jeg skulle jo komme her og ha fantastiske samlingsstunder. Akkurat like pent og pyntelig som i de didaktiske planene vi hadde lært å lage på Høgskolen, forteller hun ærlig.

– Plutselig kom jeg på at barnehagen hadde en svær djembetromme liggende. Veronica Sherborne skriver at alle barn har to grunnleggende behov: De trenger å føle seg hjemme i sin egen kropp, og slik oppnå mestring av kroppen, og de trenger å bli i stand til å skape kontakt med andre.

Snart fikk Kristine barna til å bidra med å vekke tommen, for den lå nemlig og snorket og sov inni soveposen sin. Sammen studerte de mønstrene og tegningene på trekket, og kom frem til at den var laget i Afrika. Etter mye rop og lokking våknet til slutt tromma.

– Ett og ett barn fikk komme bort og sitte på den sammen med meg og tromme. Og så lagde jeg tunge krokodilleslag: Bom! BomBom Bom! Fem små apekatter hoppet i et tre…de ertet krokodillen….du kan ikke ta oss heeeeer!

– Danseleken var i gang, og de som ville være rampete apekatter hoppet med. En annen voksen måtte være krokodille, men apekattene smatt unna lett som bare det.

Felles opplevelser

For når vi samler oss, så må vi jo samle oss om noe. Og dette noe kan erfares med kroppen, tanken og sansene, slik at vi ser, deltar og husker, påpeker Kristine. Å samle seg om noe felles, gjør at vi får en opplevelse av ett «vi». At vi er sammen, vi er her og vi er en vennegruppe.

– En samlingsstund kan være å synge med høye stemmer, å rulle seg som en reke bortover havbunnen, å prøve å gi hverandre massasje i form av klekking av «egg» på hodet og krypende maur på ryggen. Å holde en samlingsstund er å reise sammen, og har ofte en begynnelse, en midtdel og en avslutning. Underveis må den voksne holde i flere blikk samtidig, ta i mot ord og mimikk, forteller Kristine, og legger til:

– Man trenger intens tilstedeværelse, så intens at man av og til glemmer at måltidet skulle ha begynt, at en ansatt skulle ha gått på pause og et møte skulle ha startet.

20 år senere skulle hun ta med seg eventyret fra havet og raslingen av silkepapir til barna på avdelingen. De hadde jobbet med hav som tema og hadde vært innom alt fra edderkoppkrabber, hammerhaier og reker. Nå var det kamskjellet sin tur, og mange av barna hadde ikke hørt om ordet kamskjell, eller sett ett.

– Så da hadde jeg med et levende stort kamskjell, rett fra fiskebutikken på Aker Brygge. Det ble ikke helt som jeg hadde tenkt, for det tok minst 20 minutter å dirke opp det lukkede skjellet med en sløv fiskekniv.

– Barna heiet og ropte, og jeg var helt svett! Til slutt fikk jeg skjellet opp. Vi inspiserte nøye hjerte, gjeller og lever, og noe annet grumsete og spennende uten navn.

Kristine forteller at de senere tok av lyset, og hun fant frem svaiende sjøgress av silkepapir. Sammen svømte de langt under havet: Der nede hadde nemlig blomsterjenta Linnea fra Stjerneskogen svømt, gjennom et speil faktisk. Men havet var fullt av klaprende kamskjell, og det var umulig for Linnea å få tak i en neste perle.

– Klapp, klapp schmækk! Sa papirskjellet jeg hadde laget for anledningen, med en pålimt perle inni. Var det noen modige barn her som virkelig turte å få tak i perlen?

– Resten av uka tegnet og klippet vi kamskejll, og barna lo hver eneste gang en voksen ikke var rask nok med hånden. Schmækk, schmækk, schmækk!

Underlige lyder

En annen gang oppsto det en spontan samlingsstund en sen ettermiddag da Kristine syntes hun hørte lyder fra stikkontakten. Hun la seg ned på alle fire og la øret inntil. Visst var det selveste Musekongen som bodde der inne! Og han klaget over lite ost!

– Resten av ettermiddagen la vi ostebiter pent omkring stikkontakten og hang opp pynt så det skulle bli koselig. Foreldrene kom etterhvert og stilte seg opp i døråpningen mens vi lå på magen og lyttet til stikkontakten.

– Jeg tenker at det må være fint for foreldre å få en gløtt i den magiske barnehagehverdagen. Å se selv hva barna kan være oppslukt av, observere samspillet med en ansatt, og den felles oppmerksomheten de deler, sier Kristine.

Barna fikk også i oppgave å telle hvor mange stikkontakter de hadde i huset sitt, legge ut ost og finne ut hvor mange mus som egentlig holdt til der.

– Forhåpentligvis ble det noen samtaler om mus i vegger, ulike typer ost og kanskje om hva en stikkontakt er laget for.

Bevegelse og lek

Oppmerksomt nærvær, nysgjerrighet og glede over å være sammen om noe, er i følge Kristine viktige faktorer for å holde en samlingsstund. Hun mener likevel man kan tenke gjennom noen punkter før man planlegger: Hvilket sted egner seg? Er rommet lyst og innbydende, eller er det trangt og fullt av rot og leker? Når på dagen kan man samle seg? Må det alltid være rett før et måltid? Kanskje man kan samle seg i en trapp, på kjøkkenet eller under et tre?

– Tenk på bevegelse og lek! Voksne som viser bevegelsesglede er gøy! Hva om du spør barna om de klarer å være et bord, et tre eller en tissende hund med ett ben opp i luften? Eller enda bedre, om du viser det selv først. Sang og bevegelse kan være en god måte å inkludere barn som ikke har stort ordforråd enda, eller barn som har ekstra utfordringer i hverdagen.

En annen ting man kan gjøre, tipser Kristine, er å ta med noe fint eller rart som du ser på vei til barnehagen om morgenen. En blomstrende gren, en skinnende bille, en nydelig hvit og glatt stein eller en kjempestor lyspære du fant hjemme i kottet. La barna holde, kjenne, lukte og se. Gjenstanden kan være et utgangspunkt for spørsmål og samtale.

– Spinn videre på barnas tanker og fabuler sammen! Noen ganger må man faktisk tegne ned det man sier, så man kan huske det til senere eller forklare og vise til foreldre. Senere kan man bruke tegningene til pedagogisk dokumentasjon, inspirasjon og til refleksjon innad i personalgruppen, sier Kristine.

Og er du ekstra modig, har hun en utfordring til deg:

– Ta en samlingsstund på et foreldremøte. Still dere i ring og stå på ett ben mens dere svaier som stille sjøgress under havet. Etterpå kan alle senke skuldrene et hakk og snakke om tema samlingsstund. Kanskje kan foreldrene fortelle om hva de husker fra sin egen barnehagetid, og hva de lekte, forteller Kristine.